Well its been a while since i have posted anything, I have been in Holland on a missions trip, so i havent been able to write anything. But here is a story Im working on at the moment. Enjoy :D
Anne stod i det mørke svarte rommet. Alt hun kunne se var skygger, men ikke sin egen. Den var langt borte. Den forsvant når livet dro. Hun løftet på det slitte lange svarte håret som hang tungt og rotete fra hodet. Hun lukket de store kalde is-blå øynene sine og tenkte tilbake. Hun husket når hun hadde det glamorøse livet. Hun hadde alt. Men plutselig, forsvant det. Nå stod hun der alene. Hun hadde ingenting bortset fra seg selv. Men det var ikke som om hun var verdt mye mer en det. Anne husket når hun hadde vært en glad jente, hun smilte hele tiden, og alle elsket hennes latter. Nå, når hun møtte på folk, stirret de ned på henne med harde øyne full av hat som slo henne som en hammer rett i hjertet hver gang.
Anne klarte ikke holde det inne lenger. Hun falt ned på den frosene harde bakken og gråt. Det sure vannet stakk i ansiktet hennes. Det stygge ansiktet som var fult av gjørme, smerte og ensomhet. Øynene til Anne stang, ettersom tårene falt raskt ned. Anne holdt enda fast i håret sitt. Hun viste ikke hvorfor, men det var det eneste hun kunne holde i. Det var ingen og ingenting hun kunne holde seg fast i. Hun var helt alene. Det viste hun, men Anne hatet å innrømme det. Etter alt hun hadde gjort, hvordan kunne noen elske henne. Hun var uelskelig. Og det var sannheten.
Men så hørte Anne en lyd. “Nei!” tenkte hun raskt. Hun kunne føle at kroppen hennes stivnet seg rakst. De kunne ikke være tilbake alt. Anne krympet seg sammen til en liten ball. Hun holdt fast i den lange skjorten hennes, det var alt hun hadde av klær. Den var møkkete og ubehagelig å ha på, men den gikk helt ned til knærne hennes og hjalp litt mot kulden, så den var bedre en ingenting.
Det var som å bli jaktet etter, de krøp nærmere henne litt etter litt. Anne hadde lyst til å hyle, men det hjalp ikke. Det var ingen der til å hjelpe henne. Ingen ville hjelpe henne. Men så gikk de. De kom ikke og såret henne mer. De kom ikke og fylte hjertet hennes med mere hat en det allerede hadde. De bare gikk vekk.
Anne følte seg litt lettet. Hun reise seg opp igjen og lente seg mot den kalde stein veggen. Hun så ned på de bare føttene sine. De var nesten blå, det var alt for kaldt I rommet. Men hjertet hennes var like kaldt, kanskje enda kaldere. Men det kom litt varme, etter de hadde gått. For første gang på lenge smilte Anne. Hun likte det. De hadde vært så lenge, det føltes litt fremmed ut. Men hun ville gjøre det igjen. Nå var hun bestemt. Hun skulle komme seg ut.
